Månedens bok i lesesirkelen er Orchard of Lost Souls

8. september 2013 by Elisabeth Gade Leave a Comment

Månedens bok er Orchard of Lost Souls av Nadifa Mohamed

En smakebit

”A dawn loud with bird song erupts around her, black wings flapping in the diffuse sunlight between the trees. Deqo quickly turns to where the drunks were sleeping and is relieved to find them still slumbering in a heap by the burnt-out fire. She gets to her feet and heads for the pathway to Hargeisa Bridge. It is early enough for her to reach the central mosque before the free bread and tea they give out in the morning is exhausted. Already the heat has dried the night`s rainfall; only a faint dampness remains in the undergrowth, causing her plastic thongs to squeak. She had found them blown beneath a whodead stall one evening, too battered for the stall holder to bother picking up before he rushed home for the curfew. They don´t match, one being larger than the other, but they stay on her feet. She has grabbed all of her clothing from the wind: a white shirt caught on a thorn tree, a red dress tumbling abandoned by the roadside, cotton trousers thrown over a power line. She dresses in these items that ghosts have left behind and becomes an even greater ghost herself, unseen by passers-by, tripped over, stepped on.”

Månedens bok i lesesirkelen – Svart mamba

1. september 2013 by Elisabeth Gade Leave a Comment

Bokomtale
Svart mamba av Nadifa Mohamed

I denne boken følger vi den lille somaliske gutten Jama Guure Naaleyeh på hans reise fra Jemen til Somaliland, og videre til Djibouti, Eritrea, Sudan, Egypt, Palestina og Storbritannia. En reise som tar mer enn 10 år og hvor han går fra å være en liten gutt til å bli en ung mann med egen familie.

Du finner mer informasjon om boken her.

Jama vokser opp i Aden sammen med moren sin, Ambaro, på midten av 1930-tallet. De kommer opprinnelig fra Hargeisa i Somaliland, men har reist Aden for å prøve å tjene til livets opphold. Faren til Jama, Guure Naaleyeh Mohamed, dro fra dem da Jama var liten. Livet i Aden er hardt, og da Ambaro blir syk og dør bestemmer Jama seg for å prøve å finne faren sin. Denne reisen tar ham fra Aden til Hargeisa, og videre til Djibout og Eritrea. I Eritrea får han jobb hos de italienske fascistene som har okkupert landet. Her får han også vite at faren hans er død. Han fortsetter å jobbe for italienerne og opplever flere kamphandlinger, før han slår seg ned i den lille byen Gerset og gifter seg. Behovet for å finne en jobb og tjene nok penger til å forsørge familien sin fører ham til Sudan, Egypt og Palestina hvor han får hyre på et britisk skip som tar ham til Storbritannia.

Dette er en veldig spennende, fascinerende, trist og fin historie. Det jeg liker aller best er at forfatteren bruker så mange somaliske ord og uttrykk, noe som sammen med hendelsene gir et veldig fint innblikk i somalisk kultur. Dette er også første gang jeg leser en bok som beskriver andre verdenskrig gjennom øst-afrikanske øyne. Boken er også full av flotte beskrivelser og metaforer, og jeg liker det, selv om jeg noen ganger mister litt tråden og lurer på om jeg leser et eventyr og ikke en roman. Dette kan ha med oversettelsen til norsk å gjøre. Oversetteren av boken, John Erik Frydenlund, har skrevet et etterord der han beskriver noen av utfordringene med å oversette denne boken. I ettertid skulle jeg nesten ønske at jeg hadde lest boken på engelsk, språket den opprinnelig ble skrevet på. Jeg tror kanskje denne boken er enda bedre på engelsk.
Jeg gir denne romanen terningkast 5.

Hva syns du om denne boken?
Leste du den på norsk eller engelsk?
Tror du at hvilket språk du leser den på gjør en forskjell?

Når ingen snakker språket

20. august 2013 by Elisabeth Gade Leave a Comment

Den aller første gangen jeg besøkte en somalisk familie, ble jeg ønsket velkommen og plassert i sofaen av moren i familien, som deretter så på meg og spurte ”Skal du ha te?”. Litt fortumlet mumlet jeg et ”Ja, takk”, mens jeg tenkte for meg selv ”Skal og skal?? Jeg må ikke, men jeg har jo veldig lyst på.”

Bokhandlerske på språklig og kulturell oppdagelsesferd. Hargeisa 2004

Ved siden av meg i sofaen satt det en annen somalisk dame, som også var på besøk, med en liten baby på fanget. Babyen begynte å sutre litt og plutselig utbrøt hun: ”Hold Kjeft!”, så på meg og smilte bredt. Enda mer fortumlet begynte jeg å lure på hva slags familie det var jeg var på besøk hos. En venninne av meg som jobbet på NAV hadde uken før hatt en somalisk mann som klient. Denne mannen hadde sett strengt på henne, viftet med hendene og sagt ”Gi meg pengene mine!” Plutselig satt jeg og lurte på om hun hadde rett når hun beskyldte somaliere for å være veldig uhøflige og ganske sprø.

Forlag: Gyldendal
Utgivelsesår: 2009
Format: Pocket
ISBN: 9788205388659
Språk: Norsk (Bokmål)
Sider: 165

Heldigvis for meg og denne somaliske familien var ikke dette den siste gangen vi besøkte hverandre. Vi besøkte hverandre jevnlig i over 10 år og ble veldig godt kjent. Etter hvert tror jeg at jeg skjønte hvorfor vi ikke forstod hverandre helt, denne første gangen. På somalisk snakker man nemlig i imperativ! Hvis jeg hadde vært en somalisk dame kunne jeg ha satt meg i den sofaen og sagt ”Gi meg te!” (Shaah ikeen) uten at det hadde vært unormalt eller uhøflig. Snarere tvert imot. Det hadde vært fint. På somalisk finnes det heller ikke noe ord som betyr ”vær så snill”. Det finnes et arabisk låneord (fadlaan) som ikke brukes så ofte.

Hun som satt ved siden av meg med babyen på fanget trodde antagelig at hun sa de norske ordene for ”Amus!” som betyr ”Vær stille”. Hun var antagelig ikke klar over at det å si ”Hold kjeft” til en baby på 11 måneder, for en norsk jente oppleves utrolig kaldt og brutalt. Jeg tror egentlig hun smilte fordi hun ville vise meg at hun kunne snakke litt norsk.

Jeg tror også at NAV klienten som venninnen min møtte på jobben, ikke nødvendigvis mente å være uhøflig. Det er mulig at han bare snakket somalisk med norske ord.

Har du noen rare, vanskelige eller morsomme opplevelser med somaliere og nordmenn som prøver å snakke sammen?

Forberedelsen av Roda Ahmed handler om å være i klemme mellom to kulturer. Du finner den her.

Månedens bok i lesesirkelen er…

29. juli 2013 by Elisabeth Gade Leave a Comment

Månedens bok er Svart mamba av Nadifa Mohamed

Du finner mer informasjon om boken her

En liten smakebit:

”Jama kikket seg rundt. Somaliland var gult. Intenst gult, skittengult, med streif av brunt og grønt. En gruppe menn stod ved siden av kamelflokken sin, mens lastebilen måtte kjøles ned etter å ha blitt overopphetet. Metallgrillen skar grimaser under et akasietre. Det luktet ikke mat, røkelse eller penger, slik det gjorde i Aden, det fantes ikke bondegårder eller hager, men en skarp sødme som han pustet inn, noe livgivende og berusende. Dette var hans land, dette var den samme lufta som faren og bestefedrene hadde pustet i, det samme landskapet som de hadde kjent. Heten dirret over bakken og fikk den sparsomme vegetasjonen til å se ut som luftspeilinger som ville gå i oppløsning om man strakte seg etter dem. Etter mennesketummelen i Aden føltes ørkenens tomhet rensende, men også foruroligende, for riktignok var ørkenen profeters fødested, men den var også boltreplass for djinner og hamskiftere.”

Somaliske damer og det norske mediebildet

16. juli 2013 by Elisabeth Gade 6 Comments

Somaliske kvinner i media

Somaliske damer fremstilles ofte svært negativt i det norske mediebildet. De blir avbildet bakfra eller fra siden med niqab, hijab og store luftige klær i mørke farger, og beskrevet som slemme kalkulerende snyltere eller som ofre for somalisk kultur, tradisjon og religion. I følge norske aviser, radio-reportasjer og tv-innslag er de omskåret, kan ikke lese og skrive, snakker dårlig norsk, får veldig mange barn som de slår, lever på overføringer fra NAV, og blir tvunget av mennene sine til å kle og oppføre seg slik det sømmer seg for muslimske kvinner.

Hadde jeg vært en somalisk dame ville jeg vært veldig lei av det.

Nyansert virkelighet

Nå er ikke jeg en somalisk dame, men jeg har møtt og blitt kjent med ganske mange somaliske damer i Oslo, Stockholm, London, Nairobi, Hargeisa og Djibouti. Min erfaring er at somaliske damer er veldig mye mer enn det som beskrives i norske medier. Jeg sier ikke at norske medier lyver eller tar feil. Det finnes somaliske damer som er omskåret, snakker dårlig norsk, gir feilaktige opplysninger til NAV, slår barna sine og må bruke hijab mot sin vilje. Det jeg sier er at det også finnes en større kontekst og andre beskrivelser og historier der ute. Det finnes også somaliske damer som skriver, leser og snakker flere språk flytende (inkludert norsk), tar utdannelse, har en jobb, forsørger familien sin og er aktive i ulike organisasjoner. Det finnes somaliske jenter som bruker hijab fordi de vil det selv, og som ivrig følger med på moteblogger for å lære seg nye måter å knyte hijaben på.

Både her hjemme og på reiser har jeg møtt somaliske damer som har vært mødre, døtre, ektefeller, studenter, hjemmeværende og yrkesaktive. Jeg har møtt forskere, sykepleiere, organisasjonsmedarbeidere og en utenriksminister. Jeg har møtt svært få som ene og alene har vært undertrykte ofre eller barnemishandlende snyltere. Hadde jeg vært en somalisk dame ville jeg ha savnet de beskrivelsene og historiene som nyanserte og fargela virkeligheten slik at jeg også kunne kjenne meg igjen. Jeg vet at jeg savner en større bredde og et mer nyansert virkelighetsbilde, og jeg er norsk.

For øvrig; hvis jeg må på enda et seminar der norske antropologer forteller meg hvor omskåret somaliske damer er, så skriker jeg!

Bøker om og fra Somalia finner du her.

Hva tenker du om hvordan media beskriver somaliske damer?