Mandag denne uken hadde jeg om min venninne Marianne fra Digni en kronikk (http://savannahbokhandel.no/blogartikler/ukritisk-kjoleaksjon/) på trykk i Dagbladet hvor vi kritiserte organisasjonen Cigiit Manyatt og #kjoleforskole. Kronikken førte til avis, radio og tv-intervjuer og en hissig debatt på sosiale medier. Administrerende Direktør i HPNorge Anita Krohn Traaseth skrev også et innlegg om kronikken vår på bloggen (http://tinteguri.com/2013/09/23/1942/) sin, der hun beskyldte oss for å være negative til ildsjeler, innovasjon og dugnad, for å opptre som bistandspoliti, for å ikke like kjoler og kjendiser og være var ufine. Her ser du hva vi svarte:
Det er resultatet ute som teller
Den kritiske kronikken vår om #kjoleforskole har fått mye oppmerksomhet. Det er ikke så rart, og det er heller ikke så rart at noen synes den er sårende. Vi var klar over at det var en fare med dette utspillet, også at det var en fare for at vi ville framstå som surmagede og misunnelige kritikere. Men aller først, la oss bare få ryddet en sak av veien. Det gjelder timing. Vi sendte kronikken vår til Dagbladet for flere uker siden, med tanke på å få en debatt da. Men Dagbladet ville ha en aktualitetsknagg, og meldte tilbake at de ville trykke den en av dagene før aksjonen. Var det opp til oss ville den blitt trykket for en god stund siden. Dette styrer ikke vi, men vi har forståelse for at det oppleves ufint. Så til selve saken. Hvem eier bistandsengasjementet, spør du. Det riktige svaret er selvsagt at det er det ingen som eier, og det er også virkeligheten. Ved siden av de etablerte organisasjonene har det oppstått haugevis med initiativer, og det er ganske riktig som du sier – det er ofte på den måten ting kommer i stand. Det er en bra ting. Og det personlige engasjementet, det som virkelig fenger folket, det er sånt som alle etablerte bistandsorganisasjoner drømmer om. Det berømmer vi også #kjoleforskole for å gjøre. Dette er ikke et utspill drevet av misunnelse. Å stille spørsmål om hvem, her i Norge, som eier bistandsengasjementet er å snu saken fullstendig på hodet. Vi reagerer ikke fordi prosjektet skaper engasjement i Norge, men fordi vi er oppriktig bekymret for kvaliteten og konsekvensene av prosjektet ute. Det er det som er poenget vårt, og det er der vi må holde fokuset. Vi har ikke sett noe av Ciigit Manyattas presentasjoner som har beroliget oss i så måte, tvert imot er det slik at på punkt etter punkt ser vi faresignaler. Det hjelper selvsagt ikke at vi ikke får noen svar fra organisasjonen, men informasjonen som er tilgjengelig gjennom de dels overlappende/motstridende hjemmesidene til prosjekt og aksjon tegner et bilde vi kjenner igjen så alt for godt fra tidligere tiders feilslåtte bistandsprosjekter. Gir det oss grunn til å karakterisere prosjektet som tvilsomt? Ja, det må vi si, og grunnene til det står å lese i kronikken. Vi har mange flere spørsmål enn de som har fått plass der. Og, som sagt, vi skulle gjerne stilt dem tidligere.
Hva syns du om svaret vårt?
Bistand og nødhjelp er ikke ukomplisert. Det har mange omkostninger på mange plan. I denne boken ”Emergency Sex” kan du lese historiene til tre bistandsarbeidere på 1990-tallet