Mandag denne uken hadde jeg om min venninne Marianne fra Digni en kronikk (http://savannahbokhandel.no/blogartikler/ukritisk-kjoleaksjon/) på trykk i Dagbladet hvor vi kritiserte organisasjonen Cigiit Manyatt og #kjoleforskole. Kronikken førte til avis, radio og tv-intervjuer og en hissig debatt på sosiale medier. Administrerende Direktør i HPNorge Anita Krohn Traaseth skrev også et innlegg om kronikken vår på bloggen (http://tinteguri.com/2013/09/23/1942/)  sin, der hun beskyldte oss for å være negative til ildsjeler, innovasjon og dugnad, for å opptre som bistandspoliti, for å ikke like kjoler og kjendiser og være var ufine. Her ser du hva vi svarte:

Det er resultatet ute som teller

Den kritiske kronikken vår om #kjoleforskole har fått mye oppmerksomhet. Det er ikke så rart, og det er heller ikke så rart at noen synes den er sårende. Vi var klar over at det var en fare med dette utspillet, også at det var en fare for at vi ville framstå som surmagede og misunnelige kritikere.
Men aller først, la oss bare få ryddet en sak av veien. Det gjelder timing. Vi sendte kronikken vår til Dagbladet for flere uker siden, med tanke på å få en debatt da. Men Dagbladet ville ha en aktualitetsknagg, og meldte tilbake at de ville trykke den en av dagene før aksjonen. Var det opp til oss ville den blitt trykket for en god stund siden. Dette styrer ikke vi, men vi har forståelse for at det oppleves ufint.
Så til selve saken. Hvem eier bistandsengasjementet, spør du. Det riktige svaret er selvsagt at det er det ingen som eier, og det er også virkeligheten. Ved siden av de etablerte organisasjonene har det oppstått haugevis med initiativer, og det er ganske riktig som du sier – det er ofte på den måten ting kommer i stand. Det er en bra ting. Og det personlige engasjementet, det som virkelig fenger folket, det er sånt som alle etablerte bistandsorganisasjoner drømmer om. Det berømmer vi også #kjoleforskole for å gjøre.
Dette er ikke et utspill drevet av misunnelse. Å stille spørsmål om hvem, her i Norge, som eier bistandsengasjementet er å snu saken fullstendig på hodet. Vi reagerer ikke fordi prosjektet skaper engasjement i Norge, men fordi vi er oppriktig bekymret for kvaliteten og konsekvensene av prosjektet ute. Det er det som er poenget vårt, og det er der vi må holde fokuset. Vi har ikke sett noe av Ciigit Manyattas presentasjoner som har beroliget oss i så måte, tvert imot er det slik at på punkt etter punkt ser vi faresignaler. Det hjelper selvsagt ikke at vi ikke får noen svar fra organisasjonen, men informasjonen som er tilgjengelig gjennom de dels overlappende/motstridende hjemmesidene til prosjekt og aksjon tegner et bilde vi kjenner igjen så alt for godt fra tidligere tiders feilslåtte bistandsprosjekter.
Gir det oss grunn til å karakterisere prosjektet som tvilsomt? Ja, det må vi si, og grunnene til det står å lese i kronikken. Vi har mange flere spørsmål enn de som har fått plass der. Og, som sagt, vi skulle gjerne stilt dem tidligere.

Hva syns du om svaret vårt?

Bistand og nødhjelp er ikke ukomplisert. Det har mange omkostninger på mange plan. I denne boken ”Emergency Sex” kan du lese historiene til tre bistandsarbeidere på 1990-tallet

På mandag denne uken hadde min venninne Marianne Skaiaa og jeg denne kronikken på trykk i Dagbladet. Den skapte en hissig debatt i sosiale medier.

Ukritisk kjoleaksjon

Hva har Erna Solberg, Kristin Halvorsen og kongehuset til felles? De bidrar alle med støtte til tvilsomt bistandsprosjekt.

Det begynte som en samtale på Twitter 16. juli. Henning Ølands hjertesukk om HKH Mette-Marits pengebruk på kjoler, og hva disse pengene kunne utrettet i Kenya, ble fulgt opp av Ann Helen Braathen. Hun foreslo hashtaggen #kjoleforskole. Øland er tilknyttet organisasjonen Cigiit Manyatta, som i noen år har samlet inn penger til å kunne bygge en skole for 24 samburu-jenter i Kenya.

I løpet av de neste 24 timene kastet flere seg på, deriblant Anita Krohn Traaseth, administrerende direktør i HP Norge. Kampanjen #kjoleforskole ble lansert og det ble opprettet en Facebook-side og en internettside. Prosjektet har de to siste månedene samlet inn flere titalls kjoler fra kjente og ukjente damer, deriblant Kristin Halvorsen, Erna Solberg, Anne Rimmen, Guri Schanke, Vår Staude og Marion Ravn. På overtid kom også HKH Mette-Marit og kronprinsesse Ingrid-Alexandra på banen og donerte en av sistnevntes kjoler. Prosjektet har fått dekning i medier som NRK, TV2, VG og denne avisa. Den 23. september avholdes kjoleauksjonen i HP Norges lokaler på Fornebu.

Engasjementet og oppmerksomheten #kjoleforskole har greid å skape ved bruk av sosiale medier er fantastisk. Men en fengende hashtag er ikke noen garanti for god bistand. Vi har fulgt #kjoleforskole på twitter siden 16. juli og gått gjennom presseoppslag, twittermeldinger, og hjemmesidene til Cigiit Manyatta og kampanjen. Vi har bred erfaring fra bistandsbransjen. For oss fremstår prosjektet i Kenya som uprofesjonelt. Det finnes flere nettsider, med til dels motstridende informasjon. Vi har skrevet til Cigiit Manyatta med spørsmål om prosjektet. Vi har fortsatt ikke mottatt noen svar.

Så vidt vi kan forstå skal pengene #kjoleforskole-auksjonen samler inn gå til kombinert internatskole og krisesenter for et tjuetalls samburu-jenter. Skolegangen skal, i tillegg til å gi jentene utdannelse, sikre at de ikke blir utsatt for omskjæring/kjønnslemlestelse. Budsjettet for byggingen av skolen er på 2,5 millioner NOK. Skolen skal bygges på en tomt Cigiit Manyatta har kjøpt. En gruppe mennesker fra Norge skal angivelig reise til Kenya i desember for å starte byggingen.

Vi spør: Hva er lokalsamfunnets bidrag til skolebyggingen? Er den nye skolen blitt til i samarbeid med lokale myndigheter og kenyansk skolevesen? Finnes det noen plan for lokal overtakelse av prosjektet (dette kriteriet kalles ”bærekraft” i bistanden)?

De største spørsmålstegnene stiller vi likevel til utvelgelsen og tilbudet til jentene som skal omfattes av prosjektet. Man har valgt å konsentrere seg om en liten gruppe jenter, som skal overøses med gaver. Hvilke kriterier som ligger til grunn for å kåre vinnerne i dette kjolelotteriet må vi gjette oss til. I hvert fall skal 24 (?) jenter ikke bare få sitt eget internat og sin egen skole. De skal motta lommepenger direkte fra norske givere. De skal endog skjenkes et eget helsesenter for ”behandling av sykdommene sine”.

Hva med de andre menneskene i lokalsamfunnet? Hva med de andre skolene i byen, som har flere hundre elever? Og hvordan kommer de til å reagere, som ikke blir valgt ut? Har Cigiit Manyatta vurdert faren ved å opprette en parallell struktur i samfunnet? Dette er en måte å gripe direkte og selektivt inn i et samfunn på, som alle seriøse bistandsaktører og fadderorganisasjoner for lengst har beveget seg bort fra. Det skaper ikke varig utvikling.

Og har Cigiit Manyatta vurdert risikoen for korrupsjon? For den må være skyhøy, all den tid organisasjonen bedyrer at ”ikke en krone” skal gå til administrasjon? Dessuten: Hvor kostnadseffektivt er det egentlig å bruke 2,5 millioner på 24 jenter?

Det stopper ikke der. Fremstillingen av samburu-stammen er nedlatende og stereotypisk og vitner om urovekkende mangel på kulturforståelse. Jentene fremstilles som hjelpeløse ofre ”i et samfunn hvor kjærlighet og empati ikke eksisterer”, hvor ”jenter er mindre verdt enn husdyr”. Historien om Agnes som stod i fare for å bli blind illustrerer holdningen: Se, hun har fått et par briller fra Norge! De er alt for store for henne. Men se hvor fantastisk glad hun ble! At omskjæringshistorien som fortelles på nettsidene er hentet fra masaiene, altså en helt annen stamme, er visst heller ikke et problem, da disse kulturene har mye til felles.

Mediene kan være nådeløse i sin kritikk av dårlig bistand. Her har vi et tilfelle hvor alle alarmklokker ringer, men hvor dekningen er overlatt til avisenes Se og Hør-redaksjoner. Det er for oss ubegripelig at avtroppende kunnskapsminister Kristin Halvorsen, påtroppende statsminister Erna Solberg og kongehuset låner sine stemmer til dette prosjektet. Ja, for de har vel sjekket hva det er de er med på?

Vi tviler ikke et sekund på at initiativtakerne har de beste hensikter. Men god vilje er ikke nok. Det har bistandsbransjen erfart igjen og igjen. I dette tilfellet er det nok flere som med fordel kunne beholdt sine kjoler på.

Hva syns du om kronikken vår?

Den kenyanske forfatteren Rasna Warah har vært redaktør for en spennende og interessant bok om bistand i Afrika, Missionaries, Mercenaries and Misfits. Du finner denne boken på siden med bøker om og fra Kenya.