Finnes det galgenhumor i bistandsbransjen? Ler bistandsarbeidere av det de opplever i felt? Kan vi le av alt, eller er spøk og latter i sammenheng med nød, krig og elendighet tabu? 

For noen dager siden ble jeg spurt om jeg visste noe om galgenhumor i bistandsbransjen. Om jeg hadde noen historier eller visste om artikler eller bøker om bistandsarbeidere som lo av det de opplevde i felt. Mitt svar var at jeg vet ikke om så mange bøker eller artikler, men ja. Bistandsarbeidere ler av det de opplever i felt. Det må man. Tilværelsen i spagat mellom store kontraster må man le av, og gråte av, ellers så blir man sprø. Men galgenhumor i felt er muligens en intern hemmelighet? Noe vi ikke så gjerne deler med utenforstående? Humor er en vanskelig kunst, og vi vil ikke såre noen. Men jeg innrømmer gjerne det; jeg lo masse i løpet av mine tre år i Kenya, Etiopia og Sør-Sudan. Jeg elsker galgenhumor og mennesker med selvironi og jeg liker å le. Og det var så veldig mange absurde opplevelser å le av. Riktignok var det en del ting jeg aldri lo av. Jeg lo aldri av besøket hos de underernærte barna på helsesenteret eller møtet med de HIV positive i slummen. Men jeg lo masse av bistandsbransjen. Jeg lo av samarbeidsorganisasjonene, av hovedkontoret, av kollegaer og tøysete heldagsmøter, av organisasjonenes PR-materiell og av gøye og absurde hverdagsepisoder. Jeg og nære kollegaer, som ble venner, lo også masse av oss selv. Av at vi befant oss der vi gjorde, av opplevelsene vi hadde og hvor skakkjørte vi ble av det livet vi levde. Av tilværelsen i spennet mellom alle kontrastene. Men jeg vet ikke helt om jeg vil eller kan dele denne humoren med noen som ikke var der.

Hva tenker du om bistandsarbeid og galgenhumor?

Er det lov å le?

Lo du da du var ute i felt?